Her er det ikke enkelt å NAVigere.

Den raskest voksende gruppen av mottakere av uføretrygd er  unge i aldersgruppen 18-24, hvordan kan vi som samfunn akseptere at så unge mennesker ved inngangen til arbeidslivet  høyst sannsynlig tilbringer resten av livet som passive mottakere av trygdeytelser?

Ingen bør kunne få innvilget uføretrygd i så ung alder uten at det foreligger særlig vektige årsaker. Jeg skal ikke bruke mange tall og statistikker, men uføre under 35 år kunne ha fyllt 533 skoleklasser, med 30 elever i hver klasse. Denne ressursen har vi som samfunn ikke råd til å miste.

Det var tydeligere før…
Før den store NAV reformen var velferdsytelsene tydelig adskilt også i folks bevissthet. Dersom det var snakk om en trygderettighet gikk du på trygdekontoret, var du arbeidsledig så henvendte du deg til arbeidskontoret som senere ble kjent som Aetat og  dersom du ikke klarte å skaffe penger til nødvendig livsopphold så gikk du den tunge veien til sosialkontoret.  

Etter innføring av den store reformen hvor alle disse tjenestene skulle forvaltes av det nye superorganet – NAV –er skillene visket mer ut og dette skaper forvirring hos mange. Det som startet som en god intensjon oppleves i dag som noe helt annet. Her vil jeg være snar til å påpeke at  årsaken til dette i mange tilfeller er systemfeil  og strukturelle mangler som ikke kan lastes den enkelte medarbeider.

NAV er både statlig og kommunalt
Hvor mange er klar over at NAV lokalt består av en kommunal del og en statlig del?
Den kommunale delen forvalter det som tidligere var sosialkontorets ansvar, mens den statlige delen forvalter trygderettigheter som uføretrygd og arbeidsledighetstrygd for å nevne noen. I klartekst betyr dette at mottakere av uføretrygd finansieres av Staten, men sosialbudsjettet er kommunens. Med varierende kommuneøkonomi, vil dette altså slå ulikt ut i de enkelte kommuner. I tillegg er sosialhjelp ikke avhengig av hvor du er bosatt, men hvor du oppholder deg.  

Vi skal ta vare på de som ikke kan.
Det er endel blant oss som av ulike helsemessige årsaker ikke er i stand til å ta del i arbeidslivet, disse skal vi som samfunn selvfølgelig ta vare på og sørge for at de vil kunne oppnå en verdig livsførsel. Det samme gjelder de som i en periode av livet  har behov for sosialstønad, årsakene til dette kan være mange, men resultatet er at de ikke klarer å skaffe penger til nødvendig livsopphold. Dersom dette blir mer enn en periode må man se på de bakenforliggende årsaker og hva man kan gjøre for igjen å kunne skaffe seg nødvendig livsopphold.

Det er viktig at de som har behov for fellesskapets tjenester møtes med respekt, men det er like viktig at denne respekten også går den andre veien, fra deg og meg som enkeltindivid overfor samfunnet. Vårens medieomtale av ungdom som “NAVer” (tar et friår og hever sosialstønad hos NAV) viser at denne respekten ikke deles av alle. En av mine bekjente har sagt at “det er stor forskjell på å ha vondt i ryggen og å ha vondt i viljen”, det er leit når sistnevnte kategori medfører at de som virkelig har behov for det synker i respekt og verdighet. Denne typen aktivitet er ikke meg bekjent avdekket i Hurum.

Krav til aktivitet vil også kunne være et forebyggende tiltak
Langt de fleste av de som i dag mottar passive ytelser i en eller annen form kan gi noe tilbake til samfunnet i form av en eller annen aktivitet. Noen mye og andre lite, men alle kan gi noe. Dette vil kunne skape en vinn-vinn situasjon for alle parter, for samfunnet mer frivillig arbeid og for mottakeren vil et krav til aktivitet kunne virke forebyggende på passivisering. Hensikten må være å skape positiv endring gjennom aktivitet. 

I Hurum har vi en utfordring med flere mottakere av sosialhjelp enn både sammenlignbare kommuner, snittet for Buskerud og landet for øvrig. Vi har også langt høyere kostnader til barnevern. Om vi skal kunne snu disse trendene må vi ha kunnskap, både om hvorfor ting er som de er og hva vi som politikere, ansatte, mottakere og innbyggere kan gjøre. Jeg er overbevist om at vi kan gjøre mye sammen, men at det vil ta tid, energi og ressurser. Om vi ikke gjør noe er jeg like overbevist om at denne trenden vil forsterkes og at vi på denne måten vil miste mange gode samfunnsressurser.

Jeg vil arbeide aktivt med å legge tilrette for at alle som mottar stønad også skal få være med på å gi noe aktivt tilbake til kommunen og fellesskapet.

Kent Lippert Olsen og Hurum-økonomien

Følgende er sendt RHA som tilsvar på hans leserinnlegg: .

Jeg velger en litt mer jordnær og fritt omskrevet lokal variant på tittelen enn det han benytter i sitt leserinnlegg (1.9.2011 Hurum og verdensøkonomien). Dette innlegget baserer seg på å så frykt om Høyresidens motiver og planer, noe som han overhodet ikke har deknning for.

Han avslutter med at Arbeiderpartiet og han med gode samarbeidspartnere vil garantere for en annen økonomisk utvikling i Hurum til det beste for fellesskapet og framtiden. Arbeiderpartiet har sittet med makten i Hurum de siste 8 årene, de siste 4 med FrP som samarbeidspartner. Med bruken av begrepet “annen økonomisk utvikling”, indikerer her Olsen at den politikken som har vært ført av hans eget parti har vært feil?

I gjentatte angrep på Høyresiden velger han å skape skremselsbilder, spre frykt og usikkerhet istedet for å fokusere på egen politikk. Han kommer med løfter uten å fortelle hvordan han vil gjennomføre dem han kommer med garantier uten å fortelle hvordan han vil innfri dem.

I det rådene politiske klima så finner jeg dette relativt spesielt. Alle andre partier har ført en god, informativ og respektfull valgkamp. I mitt leserinnlegg om “næringsutvikling fra tanke til handling” (RHA 22.08.2011) kritiserer jeg et samlet kommunestyre for manglende handling, det ville ha vært meget enkelt å adressere kritikken mer konkret til de som har sittet med styringen. Høyre ønsker å sette konkrete tiltak på visjoner og mål, dette har vært tilnærmet fraværende i den perioden som vi er på vei ut av.

Likeledes velger jeg ikke å kommentere finansieringsmodellen han redegjør for, noe som kunne gitt en forklaring på manglende vekst de siste 8 årene. (for de som ikke har lest innlegget vil AP “finansiere med samme modell som AP alltid har finansiert med. Alle bidrar med litt”).

Nå er jeg sikker på at velgerne avslører slike billige politiske poeng og oppfordrer derfor alle til å stemme Høyre, et parti som vil bruke tiden til å gjennomføre nødvendige endringer i praksis, i stedet for å kaste bort verdifull tid på å vente og se det røde blekket tørke på brudte valgkampløfter.

Høyre vil ha endring i Hurum, dette er en viljeserklæring og derfor langt sterkere enn alle mulige gode ønsker.




Vi trenger din stemme for å få til en endring! Godt valg!



John Solheim

Listekandidat Hurum Høyre

Næringsutvikling i Hurum - fra tanke til handling.

Den 15. desember 2009 vedtok kommunestyret i Hurum "strategisk næringsplan for Hurum Kommune 2010 - 2013" Et tilleggsforslag fra Høyre om å utvide antall  tiltak i 2010 for å fremskynde ønsket effekt ble også vedtatt. Undertegnede er meget godt fornøyd med at en slik plan er laget for Hurum. En av de grunnleggende forutsetningene for levende

lokalsamfunn legges ved en aktiv næringsutvikling.

Det er nå godt over 1 1/2 år siden planen ble vedtatt og jeg har en sterk mistanke om at det er på sin plass å sitere Per Gynt: "Tenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det". Denne gangen er det ikke Per, men jeg og mange med meg som undres, hva skjer'a?

Langt mellom liv og lære
Jeg registrerer at brannruintomten etter KIWI på Sætre fortsatt ligger brakk. Uten å bruke spalteplass på å sitere fra planen, så kan jeg ikke se at dette på noen som helst måte samsvarer med planens ordlyd eller intensjon. Vi kan i RHA lese om bedriftsledere som mot sin vilje kan måtte flytte virksomheten ut av Hurum, fordi de ikke får forlenget leieforholdeholdet i de lokalene de har og får ikke tilgang på nye.

Hurum må bli en JA kommune hvor næringsdrivende har lyst til å etablere seg. Potensielle etablerere må ikke bli henvist til Røyken på grunn av manglende næringslokaler i Hurum.

Befolknings- og næringsvekst

I dag arbeider mange utenfor kommunen. Mange inkludert meg pendler langt hver dag. Drømmen om en kommune hvor det er mulig med kortreist arbeidskraft deles av mange, men til dette kreves en aktiv næringsutvikling og etablering. Dersom vi får mange nye innbyggere både på Tofte, Sætre og Storsand, hvor skal disse jobbe? I lokalmiljøet, eller skal vi fylle opp biler, busser og tog for å eksportere vår arbeidskraft til andre kommuner, fordi vi ikke evner å forvalte denne verdien. Til de som allerede driver næringsvirksomhet i Hurum vil jeg gjerne si, TUSEN TAKK, for at dere er en viktig del av å skape levende lokalsamfunn.

Kun aktivitet fører til måloppnåelse
Ingen planer er så gode at de kan realiseres uten at de er brutt ned til oppgaver med tidsfrister og ansvarlig for gjennomføring. Hurum Høyre ønsker en sterkere forpliktelse ved utarbeidelse av slike planer.

En stemme til Hurum Høyre ved valget, er en stemme for endring. Vårt slagord "Vi skal gjøre Hurum bedre", er en sterk forpliktelse til deg som velger. Vi skal gjøre vårt, gjennom en aktiv stimulering til næringsutvikling. Men, er avhengig av din stemme ved valget.

Godt valg!
John Solheim, Sætre
Listekandidat for Hurum Høyre

Vi trenger ingen månelanding, vi trenger et velfungerende kollektivtilbud

Bildet er av ukjent opphav, sakset fra internett

Som overskriften indikerer må vi gjøre noen valg, vi må velge om vi

 vil ta kollektivreisende på alvor eller ikke. Dette handler om en mer samordnet og helhetlig satsing på kollektivtrafikk, ikke bare om penger, men om vilje, stuktur og samhandling. Dette er ikke noe vi bare kan bevilge oss ut av, her må en klar strategi utpeke retningen vi ønsker.

Hvorfor må miljøvennlig være vanskelig?

Vi som familie prøver etter fattig evne å bidra til miljøet der vi kan, vi kildesorterer, noe som i Hurum er veldig enkelt. For 3 år siden bestemte vi oss for å prøve å klare oss med en bil. I tillegg har jeg en gammel motorsykkel og månedkort på Ruter.

Fra oktober til april kjører jeg kollektivt, fram og tilbake til Oslo sentrum. Resten av året kjører jeg motorsykkel, det er skremmende hvor mye enklere det siste er.

Oslo endret publikums adferd

I dag fungerer kollektivtrafikken i Oslo forbilledlig. Hadde jeg bodd i Oslo er jeg sikker på at jeg hadde reist med offentlig kommunikasjon en større del av tiden. Det kan vel ikke være så vanskelig å få mennesker til å reise kollektivt i en så stor by? Det har ikke alltid vært slik, for endel år siden så gikk passasjerantallet ned og prisene opp, hva kom først, høna eller egget?

Det spesielle var at etter en periode hvor både kostnader og derved servicen til publikum gikk ned, var det noen som turde å tenke annerledes. Det å tenke "hva ønsker vi og hvordan skal vi få det til?" kan ofte være den beste måten å løse opp i en slik situasjon på. Resultatet er at det aldri har vært enklere å kjøre kollektivt i Oslo, det har vel aldri vært flere passasjerer heller.

Et månedskort i Oslo koster 590,- det skal godt gjøres å holde selv en moped igang til denne prisen. Antallet avganger er økt betraktelig, det er nesten komisk å se noen løpe etter trikken i dag, det kommer jo en ny om 6 minutter.

Det viktigste de har oppnådd er å endre folks reisevaner. I Oslo ønsker de at ungdommen reiser kollektivt, ellers så hadde ikke solgt et miljøkort som dekker både Oslo og Akershus for 400, de ønsker også at resten av oss reiser kollektivt, det er tydelig ikke bare i det de sier, men også i det de gjør.

Dersom vi ønsker kan det ikke være så vanskelig?

Mange vil hevde og jeg vil støtte dem på at det å drive kollektivreise til og fra vårt område krever utholdenhet, planlegging og en god porsjon tålmodighet. De opplysningene jeg har fått tilsier at Buskerud kollektivtrafikk har valgt et elektronisk billettsystem som ikke kommuniserer med det som er valgt i Oslo og Akershus, dette er tragisk.

Selv bompengeselskapene har klart dette, uansett hvor du har "brikke-abonnementet" ditt så vil du kunne passere bomstasjoner i hele Norge, ja i faktisk i store deler av norden. På bussen mellom Røyken stasjon og Sætre må vi bevise med papirkvittering at vi har rett til å reise strekningen.

Adferdsendring må være villet og vaner må etableres tidlig

Daniel Torkildsen reiser i bloggen blaadaniel (15.2.2011) et viktig spørsmål, han vil at unge som har miljøkort utstedt i Buskerud skal kunne reise til Oslo, noe som i dag vil kreve to miljøkort.

Dette gjelder ikke bare unge, men også uføre som har rett til det samme kortet. Har de kort utstedt i Oslo/Akershus kan de ta bussen direkte til eller fra Sætre, men de kan ikke ta bussen til Røyken stasjon for å ta toget derfra. Har de derimot miljøkort utstedt i Buskerud har de ikke mulighet til å reise til Oslo uansett valg av reiserute. Dette er ikke bare forskjellsbehandling, det er ikke logisk.

Dersom vi ønsker at våre unge skal reise kollektivt må vi etablere disse vanene i tidlig alder, dette er ikke noe vi kan vedta, men noe vi må legge tilrette for. Derfor bør miljøkortet i Buskerud også gjelde i Oslo og Akershus og omvendt, både for våre unge for å etablere gode vaner og for være uføre for å gjøre dem mer mobile.

At dette har et bakteppe av økonomi har jeg forståelse for, men at vi ikke skal kunne løse dette om vi virkelig vil, det tror jeg ikke noe på...

Vi trenger ingen månelanding, vi trenger et velfungerende kollektivtilbud.