Her er det ikke enkelt å NAVigere.

Den raskest voksende gruppen av mottakere av uføretrygd er  unge i aldersgruppen 18-24, hvordan kan vi som samfunn akseptere at så unge mennesker ved inngangen til arbeidslivet  høyst sannsynlig tilbringer resten av livet som passive mottakere av trygdeytelser?

Ingen bør kunne få innvilget uføretrygd i så ung alder uten at det foreligger særlig vektige årsaker. Jeg skal ikke bruke mange tall og statistikker, men uføre under 35 år kunne ha fyllt 533 skoleklasser, med 30 elever i hver klasse. Denne ressursen har vi som samfunn ikke råd til å miste.

Det var tydeligere før…
Før den store NAV reformen var velferdsytelsene tydelig adskilt også i folks bevissthet. Dersom det var snakk om en trygderettighet gikk du på trygdekontoret, var du arbeidsledig så henvendte du deg til arbeidskontoret som senere ble kjent som Aetat og  dersom du ikke klarte å skaffe penger til nødvendig livsopphold så gikk du den tunge veien til sosialkontoret.  

Etter innføring av den store reformen hvor alle disse tjenestene skulle forvaltes av det nye superorganet – NAV –er skillene visket mer ut og dette skaper forvirring hos mange. Det som startet som en god intensjon oppleves i dag som noe helt annet. Her vil jeg være snar til å påpeke at  årsaken til dette i mange tilfeller er systemfeil  og strukturelle mangler som ikke kan lastes den enkelte medarbeider.

NAV er både statlig og kommunalt
Hvor mange er klar over at NAV lokalt består av en kommunal del og en statlig del?
Den kommunale delen forvalter det som tidligere var sosialkontorets ansvar, mens den statlige delen forvalter trygderettigheter som uføretrygd og arbeidsledighetstrygd for å nevne noen. I klartekst betyr dette at mottakere av uføretrygd finansieres av Staten, men sosialbudsjettet er kommunens. Med varierende kommuneøkonomi, vil dette altså slå ulikt ut i de enkelte kommuner. I tillegg er sosialhjelp ikke avhengig av hvor du er bosatt, men hvor du oppholder deg.  

Vi skal ta vare på de som ikke kan.
Det er endel blant oss som av ulike helsemessige årsaker ikke er i stand til å ta del i arbeidslivet, disse skal vi som samfunn selvfølgelig ta vare på og sørge for at de vil kunne oppnå en verdig livsførsel. Det samme gjelder de som i en periode av livet  har behov for sosialstønad, årsakene til dette kan være mange, men resultatet er at de ikke klarer å skaffe penger til nødvendig livsopphold. Dersom dette blir mer enn en periode må man se på de bakenforliggende årsaker og hva man kan gjøre for igjen å kunne skaffe seg nødvendig livsopphold.

Det er viktig at de som har behov for fellesskapets tjenester møtes med respekt, men det er like viktig at denne respekten også går den andre veien, fra deg og meg som enkeltindivid overfor samfunnet. Vårens medieomtale av ungdom som “NAVer” (tar et friår og hever sosialstønad hos NAV) viser at denne respekten ikke deles av alle. En av mine bekjente har sagt at “det er stor forskjell på å ha vondt i ryggen og å ha vondt i viljen”, det er leit når sistnevnte kategori medfører at de som virkelig har behov for det synker i respekt og verdighet. Denne typen aktivitet er ikke meg bekjent avdekket i Hurum.

Krav til aktivitet vil også kunne være et forebyggende tiltak
Langt de fleste av de som i dag mottar passive ytelser i en eller annen form kan gi noe tilbake til samfunnet i form av en eller annen aktivitet. Noen mye og andre lite, men alle kan gi noe. Dette vil kunne skape en vinn-vinn situasjon for alle parter, for samfunnet mer frivillig arbeid og for mottakeren vil et krav til aktivitet kunne virke forebyggende på passivisering. Hensikten må være å skape positiv endring gjennom aktivitet. 

I Hurum har vi en utfordring med flere mottakere av sosialhjelp enn både sammenlignbare kommuner, snittet for Buskerud og landet for øvrig. Vi har også langt høyere kostnader til barnevern. Om vi skal kunne snu disse trendene må vi ha kunnskap, både om hvorfor ting er som de er og hva vi som politikere, ansatte, mottakere og innbyggere kan gjøre. Jeg er overbevist om at vi kan gjøre mye sammen, men at det vil ta tid, energi og ressurser. Om vi ikke gjør noe er jeg like overbevist om at denne trenden vil forsterkes og at vi på denne måten vil miste mange gode samfunnsressurser.

Jeg vil arbeide aktivt med å legge tilrette for at alle som mottar stønad også skal få være med på å gi noe aktivt tilbake til kommunen og fellesskapet.